Masker

Ikke la deg lure av meg. Ikke la deg lure av de maskene jeg har på. For jeg har tusenvis av masker, - som jeg er redd for å ta av. Og ingen av dem er meg. Å late som er en kunst som er min andre natur. Men ikke la deg lure. Jeg gir inntrykk av å være sikker. At alt i meg er solskinn og uberørt ro, både på innsiden og utsiden. At mitt navn er selvsikkerhet og min oppførsel selvsikker. At ingenting går innpå meg og at jeg har kommandoen. Og at det jeg gjør ikke berører andre. Men snille deg, - ikke tro på meg. På overflaten ser alt bra ut, men min overflate er en maske. Det finnes ikke noe egenverd under denne. Under masken finnes mitt egentlige jeg. I forvirring, skrekk og ensomhet. Men jeg skuler det, for jeg vil ikke at noen skal få vite det. Får panikk ved tanken på min svakhet og er vettskremt for å bli avslørt. Det er derfor jeg så frenetisk skaper meg en maske å gjemme meg bak. En nonsjalant, sofistikert fasade.For å hjelpe meg å late som.For å beskytte meg fra blikkene som vet …? Men et sånt blikk er nettopp redningen for meg. Min eneste redning. Og det vet jeg. Det vil si: Om det følger med en anerkjennelse. Om det følger med kjærlighet. Det er det eneste som kan overbevise meg om det jeg ikke kan overbevise mitt eget jeg om, - nemlig at jeg er verdt noe. Men det sier jeg ikke noe om til deg. Jeg tør ikke. Jeg er redd. Jeg er redd for at du ikke skal like meg. At du kommer til å le av meg. For din latter vil komme til å drepe meg. Jeg er redd for at jeg dypt inne i meg ikke er noen ting, - at jeg ikke duger. Så jeg spiller spillet mitt. Det desperate spillet, med en fasade av sikkerhet på utsiden og et skjelvende barn på innsiden. Og så begynner maskene parade.Og mitt liv blir en kamp.

Jeg snakker rolig med deg om overfladiske ting i en elskverdig tone. Jeg forteller deg alt som egentlig ikke betyr noen ting, men ingenting av det som betyr alt. Av det som gråter inni meg. Så når jeg går gjennom rutinene mine, - ikke la deg lure av det jeg sier. Snille deg. Hør nøye etter å forsøk å høre hva jeg sier. Det jeg ønsker jeg kunne si. Det jeg trenger å si for å overleve, men som jeg ikke klarer å si. Jeg liker ikke gjemme meg. Det er sant. Jeg liker ikke det spillet jeg spiller … det falske spillet. Egentlig vil jeg være ekte og spontan og være meg selv. Men du må hjelpe meg. Selv om det virker som om det er det siste jeg vil. Bare du kan få det døde blikket i øynene til å forsvinne. Bare du kan vekke meg til liv. Hver gang du er vennlig, myk og oppmuntrende. Hver gang du forsøker å forstå, fordi du virkelig bryr deg om meg så får mitt hjerte vinger. Veldig små vinger. Veldig svake vinger. Men vinger. Med din følsomhet og sympati. Med din evne til å forstå kan du vekke meg til liv. Jeg vil være sikker på at du vet det. Jeg vil du skal vite hvor viktig du er for meg. Hvordan du kan hjelpe meg å skape det menneske som er meg …  og at du velger å gjøre det. Snille deg! Velg å gjøre det! Bare du kan rive ned veggen jeg skjelver bak. Bare du kan ta bort maskene mine. Bare du kan befri meg fra min skygge, min verden av panikk og usikkerhet. Fra den ensomme personen jeg ser ut til å være Ikke gå forbi meg! Snille deg, - gå ikke forbi! Det kommer ikke til å bli lett for deg. En lang overbevisning bygger sterke murer. Jo nærmere du kommer desto hardere slår jeg tilbake. Jeg slåss mot det samme som jeg roper etter. Det blir sagt at kjærlighet er sterkere enn murer, og i det ligger mitt håp. Jeg ber deg: ikke forsøk å slå disse murene med harde hender. Men med myke hender. For et barn er veldig følsomt.

Hvem er jeg undrer du kanskje? Jeg er en du kjenner veldig godt. Jeg er hver mann, og hver kvinne du møter. 

Ukjent

Emosjonenes opprinnelse – En fantastisk historie

Historien om emosjonenes opprinnelse forteller om hva som skjedde da menneskehetens dyder og mangler kom sammen for å leke gjemsel. Historien tar oss med til en mystisk tid da menneskelige emosjoner bare så vidt hadde kommet i gang med å finne sin plass. Den tar oss med til opprinnelsen av emosjoner på en rørende og veldig menneskelig måte.

Emosjonenes opprinnelse

En dag for lenge, lenge siden kom menneskehetens dyser og mangler sammen et sted på jorden. Kjedsomhet begynte å gjespe og smittet de andre med sin dovenskap. For å hindre kjedsomhet, foreslo Galskap at de alle fant på noe gøy. «La oss leke gjemsel!» utbrøt hun.

Fascinasjon virket interessert i ideen og Nysgjerrighet spurte umiddelbart: «Hva er gjemsel?» Visdom forklarte at det er en gammel lek. Alt du må gjøre er å lukke øynene dine og telle til en million mens alle de andre gjemmer seg. Deretter må den som telte finne alle de som gjemte seg.

Entusiasme og Eufori var spente og kunne ikke la vær å hoppe opp og ned av begeistring. De elsket ideen om at alle skulle leke sammen. De var så glade at Tvil også til slutt uttrykte sitt ønske om å bli med på leken. Til og med Apati, som alltid holdt seg for seg selv, ville gjerne være med på leken.

Og så begynte leken …

Galskap tilbød seg å være den første som telte og begynte å telle mot en million. Sannhet ville ikke leke fordi hun ikke så meningen i det. Hun begrunnet det med at de ville finne henne til slutt uansett. Stolthet sa at leken var dum og bestemte seg for ikke å leke sammen med de andre. Sannheten var at Stolthet var irritert over det faktum at Galskap hadde foreslått leken, og ikke henne.

Latskap begynte å løpe for å gjemme seg, men hun ble fort veldig sliten og gjemte seg derfor bak den første store steinen hun så. Triumf, flittig og arbeidsom som alltid, valgte det høyeste treet og klatrer rett til toppen. Misunnelse fulgte etter han, og gjemte seg i Triumf sin store skygge.

I mellomtiden begynte Tro å løpe og deretter fly! Til alles forbauselse fløy hun helt opp til himmelen og gjemte seg i skyene der. Ingen kunne tro det – bare Tro var i stand til å gjøre slike ting.

Generøsitet var veldig bekymret for de som ikke kunne finne et sted å gjemme seg. Dermed begynte hun å hjelpe en, og en til, og enda en til. Hun mistet mye tid og rakk så vidt å gjemmes seg selv før tiden var ute. Egoisme derimot, fant et fantastisk sted han kunne gjemme seg, en stor hule, men han omringet åpningen med tornebusker. Han ville nemlig ikke dele gjemmesteder sitt med andre.

Den som ikke har gjemt seg nå …

Galskap var spent. Hun telte og telte og snart hadde hun nådd en million. Hun åpnet øynene og begynte å lete etter alle vennene sine. Den første hun fant var Latskap, som bare var noen få skritt unna der hun hadde telt. Deretter fant hun Lidenskap og Lyst. De hadde gjemt seg i bunnen av et par vulkaner.

Etter det fant hun Uærlighet. Uærlighet var så full av løgn at hun fikk henne til å tro at hun hadde gjemt seg under vannet. Men sannheten var at hun gjemte seg i midten av regnbuen. Galskap forsøkte å spore opp Glemsomhet, men hun glemte hele tiden hvor sporene hans ledet, så hun bestemte seg for å la han være til sist.

Den eneste av emosjonene som ikke hadde rukket å gjemme seg når Galskap var ferdig med å telle, var Kjærlighet. Da Galskap nærmet seg der han befant seg, måtte han tenke raskt og kastet seg bak inn noen busker. Galskap, som ikke var en idiot, sa til seg selv «Kjærlighet er så forutsigbar at han garantert har gjemt seg i rosebuskene». Da hun så at rosebuskene hadde torner tok Galskap en høygaffel og stakk den inn i buskene så hun ikke skulle stikke seg. Hun hørte et rop av smerte og oppdaget at hun hadde skadet Kjærlighets øyne.

Den overraskende konklusjonen …

Galskap var ute av seg av bekymring og visste ikke hva hun skulle gjøre. Alt hun kunne tenke på var å knele for Kjærlighet og be om hans tilgivelse. Hun tilbød også å være hans guide for alltid ettersom det var hun som hadde ødelagt øynene hans. Og fra det tidspunktet av, har Kjærlighet vært blind og følges av galskap hvor enn han går …

Ukjent