Kort om meg og mitt liv ...

Livet før psykiatrien

Jeg ble født i 1971, og jeg er oppvokst i Oslo sammen med min mor og far, og en søster som er 2 år yngre enn meg. Jeg manglet aldri noen materielle ting i min barndom, men på det emosjonelle planet var det store mangler. Kommunikasjon innad i familien var svært mangelfull. Snakk om hva jeg følte eller hvordan jeg hadde det var et ikke-tema. Jeg visste ikke hva følelser var, hvordan jeg skulle forstå dem, utrykke dem eller forholde meg til dem.

Allerede i min barndom var jeg mye engstelig, trist og deprimert, og jeg slet med en indre smerte og uro som var vanskelig å forstå og forholde seg til. Det var vanskelig å finne glede ved noe, og jeg følte meg alltid ensom, også når jeg var sammen med andre mennesker. Det var noe i meg som sa at jeg ikke var som de andre, at jeg var annerledes, men jeg kunne ikke forstå hva det var som var annerledes. Livet føltes bare for vanskelig, jeg skjønte ikke hvorfor og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for at det skulle bli bedre. I tillegg var jeg helt alene med den innvendige smerten og alle problemene. Jeg hadde allerede som barn selvmordstanker, og lekte tidlig med tanken om å avslutte livet.

På skolen opplevde jeg mye mobbing. Jeg opplevde ikke fysisk mobbing, som slag og spark, men jeg opplevde å bli utestengt fra det sosiale miljøet i klassen og jeg hadde ingen venner.

Jeg ble etter hvert en innesluttet jente, og jeg holdt meg mest for meg selv både på skolen og hjemme. Min hverdag var preget av ensomhet, og jeg stengte til slutt alt og alle ute. Mitt ønske var at jeg ikke eksisterte eller ble usynlig. Den eneste jeg egentlig følte meg trygg sammen med var meg selv.

Det ble etter hvert veldig vanskelig å stole på andre mennesker, spesielt på jevnaldrende. Og fremdeles følte jeg at jeg ikke var som andre mennesker, det plaget meg veldig og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Hva var galt med meg?

Når jeg var rundt 12 år fikk jeg tilfeldigvis en ny hobby, jeg begynte å ri. Dette var en hobby som etter hvert også ble mitt yrke, og som jeg har hatt mye glede av.

På stallen var jeg kjent for å alltid le, og latteren ble min maske og mitt skjold mot omverden. Latteren skjulte min dårlige selvtillit, selvfølelse, ensomheten, usikkerheten og den indre uroen og smerten.

Jeg var rundt 15 år da jeg var utsatt for en brutal overfalls- og massevoldtekt av unge gutter en sommernatt i Frognerparken. Jeg snakket aldri med noen om dette. Etter hvert ble voldtektene mer og mer borte fra min bevissthet, jeg husket mindre og mindre og det hele ble bare mer og mer uvirkelig. Jeg fortrengte etter hvert hele episoden. De få gangene det dukket opp i min bevissthet føltes det ikke som om noe jeg selv hadde opplevd. Det var noe jeg hadde hørt om, sett i en film eller lest om. Det gjaldt ikke meg! Og livet fortsatte som før …

Etter ungdomsskolen begynte jeg å jobbe på stall, og etter at jeg hadde jobbet noen år kom jeg inn på Ridelærerutdannelsen. Etter utdannelsen fortsatte jeg å jobbe med hest noen år, men jeg ble aldri lenge på et sted. I løpet av 5 år jobbet jeg på 8 forskjellige steder. Jeg hadde det ikke bra med meg selv, og jaktet hele tiden på noe annet og noe bedre. Det hele gjentok seg gang på gang, jeg klarte ikke å slå meg til ro og jeg trivdes aldri spesielt bra. Den berømte ryggsekken fulgte selvfølgelig alltid med på lasset, og den ble tyngre og tyngre for hver gang jeg flyttet. Jeg synes livet mitt var totalt meningsløst. Jeg stilte meg stadig spørsmålene «Hvem er jeg egentlig?», «Hva er meningen med livet?», «Hva er egentlig meningen med mitt liv?».

Det som har vært aller vanskeligst gjennom hele mitt liv har vært ensomheten og følelsen av å ikke være som «alle andre». Følelsen av å være annerledes …

Fra Borderline til Bipolar … Fra Helvete til Himmel!

Min mest intense sykdomsperiode begynte i 1997 og varte i nesten 10 år. Jeg var 26 år, og jeg hadde aldri vært i kontakt med psykiatrien før dette. Selv om jeg hadde slitt mye i løpet av mitt liv, og ikke hadde det spesielt bra med meg selv, hadde jeg allikevel, i alle fall utad, klart meg ganske bra i livet.

Jeg har mer eller mindre frivillig tilbragt nesten 10 år av mitt liv på psykiatriske institusjoner. Jeg har vært både svingdørspasient i akuttpsykiatrien, med mange hundre innleggelser, og innlagt sammenhengende i flere år i langtidspsykiatrien. Jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt, og jeg har opplevd et system som ikke fungerer og som svikter når man trenger det som mest. Jeg har møtt noen få fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har møtt mange som aldri skulle jobbet med mennesker i krise.

Kort tid etter at jeg ble psykiatrisk pasient fikk jeg diagnosen «Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, type borderline», også kalt «Borderline personlighetsforstyrrelse». Dette er en alvorlig psykisk lidelse med symptomer som først og fremst kjennetegnes ved ustabilitet i følelser, identitet og relasjoner. Selvmordsatferd, selvskading og selvdestruktiv atferd er vanlig. Det er høy frekvens av andre psykiske lidelser, ensomhet, sosial mistilpasning, lav livskvalitet og redusert livslengde. Tilstanden er forbundet med en lang rekke negative livshendelser.

Jeg ble egentlig ganske lettet når jeg fikk diagnosen. Jeg kjente meg igjen i symptomene på sykdommen, i hva som var de viktigste årsakene til at noen utviklet denne lidelsen, og i beskrivelsene av hvordan en person med denne diagnosen hadde det. Lite visste jeg den gangen om at jeg etter kort tid skulle bli betegnet med nedsettende begreper som manipulerende, krevende, vanskelig, oppmerksomhetssøkende, barnslig og usamarbeidsvillig, av overleger, psykologer, sykepleiere og andre ansatte i psykiatrien. Lite visste jeg om hvor vanskelig det skulle bli å få den hjelpen jeg ønsket, trengte og hadde krav på, og om hvordan psykiatrien, som var de jeg trodde skulle hjelpe meg, behandlet «sånne som meg».

Min «psykiske karriere» var preget av dype depresjoner, sterk angst, spiseforstyrrelser, ekstrem overvekt, omfattende selvskading, utallige selvmordsforsøk og en evigvarende ensomhet. Jeg har vært sengeliggende, over lang tid, flere ganger, på grunn av dype depresjoner. Jeg har hatt så sterk angst at jeg ikke har turt å gå ut av døren eller treffe andre mennesker. Jeg har i mange år vært så neddopet på sterke medisiner at det har vært umulig å forholde seg til egne følelser og tanker, hverdagen og virkeligheten. Jeg har veid nesten 200 kg på grunn av overspising, passitivitet og overmedisinering. Jeg har sydd flere hundre sting etter selvskading, og i dag er kroppen min er full av arr som aldri vil forsvinne, og som jeg må leve med resten av livet.

Jeg har også mange innvendige arr. Dette er arr som ingen noen gang vil se, men disse arrene er allikevel mye vanskeligere å forholde seg til enn de utvendige arrene. Det som før var store, åpne og smertefulle, innvendige og utvendige, sår har i dag blitt til arr, og arr er tross alt lettere å forholde seg til, og mindre vonde, enn åpne sår. 

I min mest intense sykdomsperiode ble jeg betegnet som kronisk suicidal, og jeg har håndhilst på døden alt for mange ganger. I dag vet jeg at jeg har hatt englevakt utrolig mange ganger ved mine gjentatte selvmordsforsøk, og jeg vet at det virkelig bare er flaks at jeg fremdeles lever og kan fortelle min historie.

Ifølge psykiatrien var jeg som sagt manipulerende, behandlingsresistent og kronisk suicidal. Jeg var et håpløst tilfelle. Jeg var gitt opp av psykiatrien og jeg hadde gitt opp meg selv. Jeg følte at jeg bare var en parasitt i systemet som de helst ville bli kvitt. Jeg var ikke verd noen behandling og jeg hadde ingen verdi som menneske, og det var ikke plass til en person som meg i samfunnet. Den måten psykiatrien behandlet meg på gjorde at jeg følte meg mindreverdig og bekreftet min følelse av at det ikke fantes noe håp for meg. Jeg var ekstremt sårbar for avvisning, og jeg hadde opplevd overgrep tidligere i livet. Det blir jo da et paradoks at jeg i psykiatrien opplevde avvisning gang på gang, og at jeg vil beskrive mye av det jeg opplevde som overgrep mot meg utført av psykiatrien. I dag bebreider jeg psykiatrien fordi de ikke så meg, hørte på meg, tok meg på alvor og ga meg den hjelpen jeg ønsket, trengte og hadde krav på den gangen jeg ble syk. Man blir som man blir behandlet …!

En overlegen mens jeg var svingdørspasient gikk inn i en slags personlig kamp med meg. I et møte overlegen hadde med mine foreldre fikk de beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter. Før eller siden kom jeg til å klare å ta livet av meg, og det var ikke noe han ønsket å forhindre meg i. Han sa også at det ikke var noen vits i å prøve å gi meg noen form for behandling over tid, annet enn medisiner selvfølgelig, jeg var uansett behandlingsresistent. Han tok fra meg alt håp, og sa at jeg aldri noen gang ville få et normalt liv. Etter et selvmordsforsøk sa han til meg at jeg måtte slutte å leke, og at jeg neste gang måtte sørge for å jeg lykkes. Det hadde vært det beste for alle. Han sa at jeg var et problem! Et problem for han, for mine foreldre, for hele helsevesenet, og for meg selv. Jeg husker veldig godt at han sa seg selv først.

I løpet av mine år med psykisk lidelse har jeg flere ganger hørt fagfolk si: «Dette er ikke bra for mennesker med din diagnose», «mennesker med din diagnose er/er ikke …» og «mennesker med din diagnose skal/skal ikke …». Etter min mening har ansatte, innenfor psykisk helsevern, en tendens til å behandle alle pasienter som diagnoser, og man vil ikke, kan ikke eller ønsker ikke å se menneskene bak. Uansett diagnose er vi alle ulike mennesker med både positive og negative sider, og med individuelle behov. Vi har forskjellige gener og erfaringer fra vår oppvekst og fra livet generelt. Da jeg ble psykisk syk, var et av mine største ønsker å bli behandlet som et menneske; ikke som en diagnose.

Vinteren 2013 var det noen i hjelpeapparatet som ville ha diagnosen min vurdert, og jeg fikk en time med en psykiater på DPS. Han mente at jeg ikke lenger oppfylte diagnosekriteriene til Borderline personlighetsforstyrrelse, og jeg ble etter noen få timer diagnostisert med Bipolar Lidelse, type 2. Etter noen år ble jeg også diagnostisert med Posttraumatiske Stresslidelse (PTSD), blant annet på grunn av den ekstreme behandlingen jeg har fått i psykiatrien.

I dag er jeg ikke bare i live, jeg har et relativt normalt liv med en livskvalitet jeg stort sett er fornøyd med. Men det har vært en unødvendig lang, smertefull og dramatisk reise fra å være skikkelig syk til å ha det ganske greit. I dag opplever jeg lange perioder, mellom moderate depresjoner og milde hypomanier, hvor jeg føler meg, og betegner meg selv, som «FRISK!». 

Behandlingen jeg får i psykiatrien er som helvete og himmel når det gjelder disse diagnosene. Bipolar lidelse er tydeligvis en anerkjent diagnose, men en relativt høy status i systemet, mens Borderline personlighetsforstyrrelse befinner seg aller nederst på rangstigen. Jeg er så heldig at jeg nå har fått en diagnose som gjør at jeg lettere får hjelp, og at jeg blir møtt på en mer human måte av psykiatrien. Det er jeg selvfølgelig glad for, men jeg synes det er utrolig skremmende at man blir behandlet så forskjellig bare på grunn av diagnosen psykiatrien tilfeldigvis har satt på deg.

Jeg er ikke en diagnose. Jeg er Hedda!