Hei!

Jeg har tilbrakt mesteparten av mitt liv med psykiske problemer, og jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt. Jeg har opplevd et system som ikke fungerer og som svikter når man trenger det som mest. Jeg har møtt noen få fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har møtt mange som aldri skulle jobbet med mennesker i krise.

Når jeg kom inn i psykiatrien tok det ikke lang tid før jeg fikk diagnosen Borderline personlighetsforstyrrelse*, og jeg har levd med denne negative "merkelappen" i over 15 år. Av psykiatrien ble jeg betegnet som manipulerende, behandlingsresistent og kronisk suicidal. Mennesker med denne diagnosen blir utrolig nok stigmatisert i og av psykiatrien!

I 2013 møtte jeg en behandler som mente at jeg ikke lenger oppfuylte kriteriene for borderline personlighetsforstyrrelse og min nye diagnose ble Bipolar lidelse, type 2. Noen år senere ble jeg også diagnostisert med Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) blant annet på grunn av mine ekstreme opplevelser i psykiatrien.

I dag lever jeg et meningsfullt og verdifullt liv i samspill med mine psykiske utfordringer. Men det har vært en unødvendig lang og dramatisk reise fra å være skikkelig psyk til å ha det ganske greit. I dag opplever jeg lange perioder, mellom moderate depresjoner og milde hypomanier, hvor jeg føler meg, og betegner meg selv, som «FRISK!». 

 

* Borderline personlighetsforstyrrelse = Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, type borderline.